Det er verdensdagen for psykisk helse, og jeg har litt på hjertet.
Temaet for årets verdensdag i Norge er Spør mer. Dette er viktig, og litt unorsk. Vi spør gjerne «Hvordan står det til?» når vi møter kjentfolk på butikken, men vil vi egentlig ha utfyllende svar? Er vi klare for ærlige svar? Tør vi å stille oppfølgingsspørsmål? Og hva gjør vi om vi møter på noen som ikke har det bra?
Selv har jeg hatt en liten reise, som man sier, når det gjelder både å spørre og svare. Tidligere, før jeg fikk min første psykiske knekk pluss diagnose bipolar 2 i 2008, var det greit nok. Jeg svarte at jeg hadde det bra, og ferdig med det.
Jeg har fått mange aha-opplevelser disse 13 årene siden jeg fikk diagnosen. Jeg har fått mine egne fordommer om psykiatri og psykisk helse slengt i fleisen. Jeg har lært om angst og depresjon, om hypomani, om bipolar 2. Jeg holder på å bli kjent med meg selv.
Psyken er kompliserte greier. Opp gjennom årene har jeg har fått behandling hos både fastlege, psykologer, psykiatriske sykepleiere, psykiatere og psykomotoriske fysioterapeuter. Jeg har tatt arbeidsretta kurs for å kartlegge egne evner og ressurser, bipolarkurs, kurs i depresjonsmestring, kurs i stressmestring og mindfulnesskurs. Jeg har lest bøker, vært på forelesninger og sett dokumentarer.
Det tok noen år, men etterhvert ble jeg så trygg på meg selv og på den kunnskapen jeg hadde tilegna meg om diagnosen min at jeg begynte å snakke åpent om at jeg har bipolar 2. Jeg sto fram med fullt navn på bloggen og slutta å holde diagnosen min hemmelig. Selv om jeg fortsatt kan bli møtt med fordommer, har det stort sett vært positivt for meg å slippe å holde en så viktig del av livet mitt skjult. Blant annet er det mange som tar kontakt med meg og vil dele sine egne erfaringer med å slite psykisk. Jeg har blitt kjent med mange fine folk på den måten. Og det har gitt meg en av de viktigste lærdommene: diagnoser til tross, så er vi er først og fremst mennesker med personligheter. Diagnosen bestemmer ikke hvem vi er.
For at vi som sliter psykisk skal klare å svare ærlig når folk som bryr seg om oss spør hvordan vi har det, må vi få lov til å bli møtt uten fordommer. Jeg nekter å settes i bås selv om jeg har bipolar 2. Du har kanskje sett Christine Koht på Lindmo og forbinder en bipolardiagnose med store, fargerike klær, store gester, stort rusforbruk, stort selvbilde. Jeg elsker Christine. Åpenheten hennes er utrolig viktig, og personligheten lyser opp ethvert mørke. Men det er ca 4 % av Norges befolkning som er bipolare, og vi er ikke som Christine alle sammen.
Bipolar lidelse deles i to diagnoser: bipolar 1 og bipolar 2. Christine har bipolar 1. Jeg har bipolar 2. Og: uansett bipolar 1 eller 2, så er vi forskjellige personer. Vi kan ikke defineres ut fra diagnosene våre, jeg får ikke sagt det nok.
Så er det også sånn at vi hele tiden utvikler oss og blir påvirka av erfaringer vi får i livet. Jeg forstår diagnosen min bedre og bedre, men blir aldri utlært. Livet er uforutsigbart. Psyken min har perioder der det er vanskeligere å se mønster i svingningene. Det mest presise jeg kan si om svingningene er at de er der.
Jeg fascineres av at jeg nå kjenner meg selv så godt at jeg kan takle å være i en depresjon, fordi jeg vet det går over og at det også i depresjonen er mange pusterom. Grunnstemninga mi kan være i depresjon, men jeg kan både få latterkrampe, være glad, engasjert og initiativrik likevel. Det er ingenting som er svart-hvitt. Jeg kan i perioder svinge mellom depresjon, «normaltilstand» og hypomani fra dag til dag.
Det er tøft å leve med bipolar 2. Jeg kan ikke late som annet. Men det er dette som er livet mitt. Det er dette jeg går og bærer på, dette jeg er vant til. Diagnosen hindrer meg ikke i å være ei god mor. Jeg har flere gode venner og en familie som er med meg på reisen gjennom lærerike erfaringer. Og jeg har en stor kampvilje. Å skulle gi meg over til håpløshet er ikke et alternativ.
Kampviljen har ført meg inn i politikken. Jeg er så priviligert at jeg får være folkevalgt. Det mestrer jeg ved å balansere engasjementet og presset jeg legger på meg selv. I tillegg behandler heldigvis mine politiske kolleger meg som en vanlig person – som jeg jo er. I et demokrati må de folkevalgte gjenspeile befolkninga. Da hadde det vært svært uheldig om en psykiatrisk diagnose skulle diskvalifisere noen fra politisk arbeid. Jeg er glad jeg har funnet min plass, og at jeg møtes med respekt.
Husk på at jeg ikke er spesiell. Omtrent halvparten av den norske befolkning vil rammes av en psykisk lidelse i løpet av livet. Det er derfor det er så viktig for meg å være åpen. Jeg er jo bare en av mange! Det er altså ikke så usannsynlig at den du spør om dagen til, egentlig har det ganske vanskelig. Jeg har ofte tatt en liten debatt med meg selv om hvor ærlig og utfyllende jeg skal svare når folk spør hvordan jeg har det, og det har krevd litt prøving og feiling å finne ut av hva som funker. Men helt ærlig: det er veldig sjelden jeg faktisk svarer at jeg har det vondt når jeg er i en tøff periode. Det føles som om jeg er til bry hvis jeg liksom begynner å lempe problemene mine på folk.
Dersom vi skal klare å skape et åpnere samfunn og gjøre en forskjell for de som sliter, krever det en innsats. Hvis vi virkelig vil vite hvordan folk har det, må vi sørge for at det føles trygt å fortelle. Det må være verdt det! Derfor er det essensielt at vi har åpne sinn og viser at vi bryr oss på ekte.
Mari prøver å tenke 