Hun lente seg forsiktig mot treet, plutselig litt desillusjonert og sliten. Hvorfor de hadde gått til dette vannet ante hun ikke. M var sånn. Overbevisende, engasjerende. Han hadde gode ideer. Myke tanker som var lette å følge. Han malte bilder når han snakket. Stemningsfulle, hypnotiserende bilder. Bilder som fikk henne til å lengte. Det var så godt å drømme sammen med han.
Treet hadde en ruglete, kraftig stamme, og det var høyt og erverdig. Gammelt. Det var et sånt tre hun kunne se for seg et ansikt på. Drømmetre. Dagdrømmetre. Eventyrtre. «Snakk til meg», tenkte hun. «Si noe, fortell om hva du har sett, hva som skjuler seg i vannet.» Det suste i bladene, stille, hviskende, men hun klarte ikke å tyde det. Hun pirka borti barken, banka med knyttneven.
Desillusjonert. Hun leita etter mening her også. Det var et vakkert sted. M var vakker. Kanskje den nydeligste kompisen hun hadde, og ihvertfall den med de vakreste tankene. Men skjønnheten hans fikk av og til et skjær av noe annet, den ble påtrengende, usannsynlig.
Nå sto han helt nede ved vannkanten i bare boxershortsen. Han snudde seg og smilte til henne, vinka henne til seg. «Jeg venter litt, jeg!», ropte hun med et lite knis. Hun hadde en voldsom trang til å kaste seg mot han, dytte han i vannet, rive i håret hans, hyle. Provosere han. Gjøre han forbanna, få han til å gjøre noe som ikke var vakkert.
Vannet var helt stille, solstrålene spilte en melodi om noe hun hadde glemt, noe hun ikke forsto, på den blanke overflata. M gikk sakte uti, lot fingrene stryke vannspeilet. Skimrende, forsiktig.
Mari prøver å tenke 