«Hei! Du må våkne! Det begynner straks!» Pappa hvisker med oppspilt stemme, rister forsiktig i meg, jeg gnir meg i øynene, blunker, og ser rett inn i det glade ansiktet hans.
Det er midt på natta, jeg er ni år, og pappa og jeg har en plan. Jeg skal innvies. Det finnes noen hemmelige bobler i livet, bobler med farger og glede og magi, bobler man kan rømme inn i når man trenger det og vet veien.
Pappa skal ta med meg inn i ei boble med musikk og latter og galskap, ei boble som lyser opp den svarte natta.
Vi lister oss gjennom huset, kniser, hele verden sover utenom pappa og jeg. Jeg skal på skolen dagen etter, men noen opplevelser er viktigere enn skole. Pappa skrur på TVn.
Det er 30 år siden denne natta, 30 år siden pappa vekka meg midt på natta for å se Yellow Submarine på NRK. Det var som å få tilgang til en eksklusiv klubb, en intens, fascinerende verden som bare var vår. Han delte et eventyr med meg som satte avtrykk og fikk meg til å føle meg spesiell.
Pappa er ikke bare pappa, pappa er en person, og den natta føltes som en reise der han sa «dette er viktig i livet mitt, dette er en del av den jeg er, og nå lar jeg deg bli kjent med den delen». Livet ble større etterpå. Jeg ble større etterpå.
Mari prøver å tenke 