Å fylle inn rammene

Det er lenge siden jeg har vært her nå. Lenger enn jeg trodde. Over tre år. I juli 2016 beskrev jeg livet mitt slik:

Det er lett for meg å definere den perioden jeg var syk. Men når ble jeg frisk? Der er overgangene så glidende at det er umulig å tidsfeste. Det er lenge siden jeg var syk. Men diagnosen er der fortsatt. Jeg har «bipolar 2 lidelse i remisjon» skreiv fastlegen min i et dokument. Det er greit. Det kan jeg leve med. Jeg lever faktisk veldig godt med det. Å ha «bipolar 2 lidelse i remisjon» gjør meg fullt rusta til å være mamma, kone, politiker, og å ha 100 % fast jobb. Jeg er normalfungerende.

Så gikk det et halvt år, og jeg skreiv et innlegg om en kropp som gikk til krig mot seg selv midt oppi det som skulle være et comeback etter seks år utenfor vanlig arbeidsliv:

Jeg vil ikke gå i detaljer på hvordan det utvikla seg, men jeg jobba, prøvde 50 %, 20 %, 10 %. Symptomene ble verre. Så kom det noen blodprøvesvar. Du har en form for revmatisme, sa legen. Smertene eskalerte. Influensasmerter, som 40 i feber 24/7. 100 % sykmeldt. Videre til revmatolog. Blodprøvene viser helt tydelig at du har en autoimmun kronisk sykdom. Kronisk. Autoimmun. Mest sannsynlig revmatoid artritt. Leddgikt. Kroppen min er i krig. Mot seg selv. Det er ingenting jeg kunne gjort for å forhindre sykdommen i å bryte ut, ingen behandling å få før jeg har en endelig diagnose. Der er jeg nå. Midt inne i comebacket mitt har jeg fått en kronisk autoimmun sykdom.

Og så, i bloggens siste innlegg fra april 2017 skriver jeg at jeg har fått diagnosen revmatoid artritt. Etter det har det vært stille her. Men det har ikke vært stille i livet. Tvert imot. Det har vært så lite stille at det har vært vanskelig å skrive.

Nå skjønner jeg at jeg trenger skrivinga. De siste par månedene har jeg vært gjennom en prosess som har åpna meg opp og gjort meg mindre nummen. Jeg har blitt med i ei fantastisk kreativ frigjøringsgruppe som har løsna mange propper, og nå er det mye som vil ut. Jeg tror ikke lenger at jeg finner roen ved å holde ting inni meg. Jeg tror jeg må fortelle.

Noen måneder etter siste blogginnlegg døde mamma. 24. september 2017. Hjerteinfarkt. Sjokk. Hun ble 61 år. Livet er urettferdig. Mamma sa ofte det til meg. Så ble plutselig hun utsatt for den grusomste urettferdigheten. Hun var jo ikke ferdig, hun. Hun var sprek og engasjert og hadde så mye omsorg. Men plutselig fantes hun ikke mer. Det er et stort hull i livet mitt der mamma skulle vært.

Hverdagen min ble endevendt, eller, ingenting kjentes som hverdag lenger, alt var unntak, og i samme åndedrag ble jeg skilt. Restart, tid for oppbygging og omstrukturering. Jeg hadde så mye å ordne, så mye liv å leve. Livet mitt skulle ikke bare være sånn helt ok mer, jeg hadde ingen tid å miste, jeg skulle ikke la meg hindre av leddgikta, jeg skulle si JA, JA, JA til opplevelser som kom vandrende.

Jeg la store planer. Og skjønte ikke at hjernen hadde takla alle disse omveltningene ved å bli hypoman, og at jeg burde ha brukt litt tid på å lande, istedetfor bare å fly avsted.

Etter hypomani kommer kræsj. Sorg, traumer og flere måneder med et overarbeida hode endte i full stopp. Depresjon. Jeg forsvant ned i dypet. Leddgikta ble verre. Jeg klarte ikke å være i arbeid mer, måtte ta permisjon fra tillitsverv. Heldigvis har jeg jobba meg opp fra alvorlig depresjon før. Jeg visste at det var mulig. Visste at jeg måtte jobbe hardt og målbevisst, med profesjonell hjelp. Og være tålmodig. Veldig tålmodig. Ikke forvente snarveier. Nøysommelig bygge meg opp.

Det var bare å øve, øve, øve på å bruke verktøyene jeg hadde lært for mange år siden, da jeg var syk den første gangen. Jeg hadde blitt rusten, det var så lenge siden jeg brukte dem sist. Men jeg hadde den aller beste motivasjonen: sønnen min. En stund var jeg fast bestemt på å komme meg tilbake til normalt arbeid igjen, men jeg skjønte til slutt at det ikke gikk. Det var vondt, men viktig, å erkjenne det. Gradvis, sakte, men sikkert, og med hjelp fra familie, venner, og støttespillere i helsevesenet og NAV, fant jeg fram til det som er de nye rammene for mitt liv.

Jeg kunne valgt å se på disse rammene som begrensninger. Både leddgikta og psyken skaper uforutsigbarhet og tapper meg for energi i perioder. Men det er bare å innse at verken bitterhet eller frustrasjon gjør at det livet jeg faktisk har blir lettere å leve. Da er det mer konstruktivt å se på rammene, hvordan de ser ut og hva det går an å putte inn i dem.

Det er så mye jeg ikke har mista. Flere arenaer i livet som gir meg mye – og der jeg virkelig kan bidra. Jeg har sønnen min, som er den kuleste, lureste gledessprederen jeg kjenner. Jeg har pappa og kjæresten hans, søstrene mine og deres familier, ei fin slekt. Jeg har mange gode venner.

Jeg kan ikke lenger ha en A4-jobb, men jeg går på forfatterskole og skrivekurs. Livet mitt blir mer og mer fylt med skriving i mange slags former, og jeg håper å etter hvert kunne bruke skrivinga til noe som gir litt inntekt. I januar i fjor var jeg tilbake i lokalpolitikken, og det å kunne få utløp for samfunnsengasjementet mitt betyr mye. Veldig mye. I stedet for å brenne inne med meningene mine har jeg betydningsfulle fora hvor jeg kan si ifra – og gjøre en forskjell.

Det er nok i stor grad politikken som har fått meg til å skjønne at jeg må være åpen om hvordan det er å leve med en psykiatrisk diagnose. Som folkevalgt kjemper jeg for mangfold, menneskerettigheter, likestilling, for at det skal være plass for alle. For at alle skal bli møtt med respekt. For å fjerne tabuer og fordommer. Jeg tror jeg også må ta kampen for min egen selvrespekt. Klare å stå for den jeg er.

Etter mye hard jobbing med meg selv har jeg begynt å løsne på den usynlige rustningen jeg har brukt for å beskytte meg. Når man stenger ting inne, så stenger man også ting ute. Nå når jeg klarer å åpne meg opp, får jeg også mye mer tilbake.

Dette er mitt liv.