Av og til ser jeg på bilder av meg selv fra før jeg ble syk. For å huske på hvem jeg var. Hvem jeg er. Jeg studerer øynene for å se om smilet nådde helt fram til dem.
Det er rart å se bildene fra tida rett før sykdommen brøt ut. Å vite at jeg gikk rundt og gjorde helt normale ting, gikk på kafé, jobba, laga middag. Alt det mens jeg bar på så mye inni meg, så mye vondt som til slutt måtte komme ut.
Jeg savner Gro på bildene som om det var en nær venn jeg savna. Og det savnet nærer håp, for det har gitt meg motivasjon til å jobbe med meg selv. Finne tilbake til meg selv. Finne ut av meg selv.
Hvem er jeg uten jobb? Var alle årene med utdanning bortkasta? Hva gjør jeg nå?
De spørsmålene har kverna og kverna, og lenge følte jeg at jeg hadde forsvunnet helt, jeg klarte ikke å forestille meg en identitet uten jobb. Og så var jeg uendelig takknemlig for alt jeg rakk å gjøre før jeg ble syk.
I de årene jeg var helt utenfor arbeidslivet, lente jeg meg på den gode utdannelsen min og at jeg har oppnådd ting i livet, liksom. Den følelsen der.
Jeg har jo ikke alltid vært syk. Jeg har fått til mye, jeg var flink. Flink på skolen, flink til å studere, flink i vervene mine. Og det er det jeg skal tilbake til. Bli flink igjen.
Sånn tenkte jeg lenge. For hva er det folk spør hverandre om, når man treffes for første gang eller det er lenge siden sist? «Hva jobber du med?» «Hva studerer du?». Det tok meg mange år å takle de spørsmålene etter jeg forsvant ut av studier og arbeidsliv første gang. Det var flaut og vondt å ikke ha en jobb. Jeg øvde meg på hva jeg skulle svare.
Jeg har litt helseproblemer nå, men det går bedre og bedre, jeg skal snart tilbake i arbeid igjen.
Hvem er det som skal bestemme hvem jeg er, hva jeg er? Hvorfor følte jeg så sterkt at identiteten min lå i hva jeg jobba med? Og: hvorfor følte jeg at jeg var mindre verdt enn folk som er normalfungerende i arbeid? Og at det ikke fantes noe alternativ til å komme meg tilbake i det vanlige arbeidslivet igjen?
Comeback. Jeg skulle gjøre comeback. Det var et mantra for meg i mange år. Jeg sa det til behandleren, fastlegen, NAV.
Selvfølgelig skal jeg tilbake igjen, noe annet er uaktuelt. Jeg er jo ikke en sånn person som ikke jobber.
Jeg har hatt ganske mange behandlere siden jeg gikk til psykolog for første gang på videregående. 1999. Psykologer, psykiatere, psykiatriske sykepleiere, miljøarbeidere, psykomotoriske sykepleiere. Det er få av dem som har sagt at jeg «må» eller «ikke må» noe som helst. De behandlerne som har hjulpet meg aller best har gått veien sammen med meg: undra seg, reflektert, vært med på å veie for og imot, stilt spørsmål, kommet med forslag. «Hva skjer om du tenker sånn istedetfor sånn?». Sett meg, anerkjent følelsene mine.
Og gradvis, med god hjelp, har jeg klart å pakke meg selv ut, funnet fram til meg selv. Ikke «den nye» meg selv. Ikke «den forandrede» meg selv. Ikke «den psyke versjonen av» meg selv. Bare meg selv.
Ingen går gjennom livet uten å møte store eller små hendelser som former dem. På godt og vondt. Alle blir testa. Noen mer enn andre.
Jeg er en av dem som har mye å bearbeide. En av dem som til slutt har måttet innse at jeg ikke har kapasitet til en A4-jobb. Det er skikkelig dritt, og jeg kan fortsatt kjenne skam over at jeg ikke klarer ting som tidligere var en selvfølge. Men selv om jeg savner livet før sykdommen, og av og til føler at jeg har mista deler av meg selv, så er jeg her fremdeles. Jeg.
JEG ER FORTSATT MEG SELV.
Det er det nye mantraet. Jeg er fortsatt meg selv. Bare meg selv. Jeg trenger ikke gjøre comeback, fordi jeg aldri dro noe sted. Hun Gro på de gamle bildene er fortsatt her, hun har klart å ta fram det vonde hun bar på, og har funnet en ny retning.
Mari prøver å tenke 