Grønne drømmer

Hun lente seg forsiktig mot treet, plutselig litt desillusjonert og sliten. Hvorfor de hadde gått til dette vannet ante hun ikke. M var sånn. Overbevisende, engasjerende. Han hadde gode ideer. Myke tanker som var lette å følge. Han malte bilder når han snakket. Stemningsfulle, hypnotiserende bilder. Bilder som fikk henne til å lengte. Det var så godt å drømme sammen med han.

Treet hadde en ruglete, kraftig stamme, og det var høyt og erverdig. Gammelt. Det var et sånt tre hun kunne se for seg et ansikt på. Drømmetre. Dagdrømmetre. Eventyrtre. «Snakk til meg», tenkte hun. «Si noe, fortell om hva du har sett, hva som skjuler seg i vannet.» Det suste i bladene, stille, hviskende, men hun klarte ikke å tyde det. Hun pirka borti barken, banka med knyttneven.

Desillusjonert. Hun leita etter mening her også. Det var et vakkert sted. M var vakker. Kanskje den nydeligste kompisen hun hadde, og ihvertfall den med de vakreste tankene. Men skjønnheten hans fikk av og til et skjær av noe annet, den ble påtrengende, usannsynlig.

Nå sto han helt nede ved vannkanten i bare boxershortsen. Han snudde seg og smilte til henne, vinka henne til seg. «Jeg venter litt, jeg!», ropte hun med et lite knis. Hun hadde en voldsom trang til å kaste seg mot han, dytte han i vannet, rive i håret hans, hyle. Provosere han. Gjøre han forbanna, få han til å gjøre noe som ikke var vakkert.

Vannet var helt stille, solstrålene spilte en melodi om noe hun hadde glemt, noe hun ikke forsto, på den blanke overflata. M gikk sakte uti, lot fingrene stryke vannspeilet. Skimrende, forsiktig.

Spør mer – og vær klar for svaret!

Det er verdensdagen for psykisk helse, og jeg har litt på hjertet.

Temaet for årets verdensdag i Norge er Spør mer. Dette er viktig, og litt unorsk. Vi spør gjerne «Hvordan står det til?» når vi møter kjentfolk på butikken, men vil vi egentlig ha utfyllende svar? Er vi klare for ærlige svar? Tør vi å stille oppfølgingsspørsmål? Og hva gjør vi om vi møter på noen som ikke har det bra?

Selv har jeg hatt en liten reise, som man sier, når det gjelder både å spørre og svare. Tidligere, før jeg fikk min første psykiske knekk pluss diagnose bipolar 2 i 2008, var det greit nok. Jeg svarte at jeg hadde det bra, og ferdig med det.

Jeg har fått mange aha-opplevelser disse 13 årene siden jeg fikk diagnosen. Jeg har fått mine egne fordommer om psykiatri og psykisk helse slengt i fleisen. Jeg har lært om angst og depresjon, om hypomani, om bipolar 2. Jeg holder på å bli kjent med meg selv.

Psyken er kompliserte greier. Opp gjennom årene har jeg har fått behandling hos både fastlege, psykologer, psykiatriske sykepleiere, psykiatere og psykomotoriske fysioterapeuter. Jeg har tatt arbeidsretta kurs for å kartlegge egne evner og ressurser, bipolarkurs, kurs i depresjonsmestring, kurs i stressmestring og mindfulnesskurs. Jeg har lest bøker, vært på forelesninger og sett dokumentarer.

Det tok noen år, men etterhvert ble jeg så trygg på meg selv og på den kunnskapen jeg hadde tilegna meg om diagnosen min at jeg begynte å snakke åpent om at jeg har bipolar 2. Jeg sto fram med fullt navn på bloggen og slutta å holde diagnosen min hemmelig. Selv om jeg fortsatt kan bli møtt med fordommer, har det stort sett vært positivt for meg å slippe å holde en så viktig del av livet mitt skjult. Blant annet er det mange som tar kontakt med meg og vil dele sine egne erfaringer med å slite psykisk. Jeg har blitt kjent med mange fine folk på den måten. Og det har gitt meg en av de viktigste lærdommene: diagnoser til tross, så er vi er først og fremst mennesker med personligheter. Diagnosen bestemmer ikke hvem vi er.

For at vi som sliter psykisk skal klare å svare ærlig når folk som bryr seg om oss spør hvordan vi har det, må vi få lov til å bli møtt uten fordommer. Jeg nekter å settes i bås selv om jeg har bipolar 2. Du har kanskje sett Christine Koht på Lindmo og forbinder en bipolardiagnose med store, fargerike klær, store gester, stort rusforbruk, stort selvbilde. Jeg elsker Christine. Åpenheten hennes er utrolig viktig, og personligheten lyser opp ethvert mørke. Men det er ca 4 % av Norges befolkning som er bipolare, og vi er ikke som Christine alle sammen.

Bipolar lidelse deles i to diagnoser: bipolar 1 og bipolar 2. Christine har bipolar 1. Jeg har bipolar 2. Og: uansett bipolar 1 eller 2, så er vi forskjellige personer. Vi kan ikke defineres ut fra diagnosene våre, jeg får ikke sagt det nok.

Så er det også sånn at vi hele tiden utvikler oss og blir påvirka av erfaringer vi får i livet. Jeg forstår diagnosen min bedre og bedre, men blir aldri utlært. Livet er uforutsigbart. Psyken min har perioder der det er vanskeligere å se mønster i svingningene. Det mest presise jeg kan si om svingningene er at de er der.

Jeg fascineres av at jeg nå kjenner meg selv så godt at jeg kan takle å være i en depresjon, fordi jeg vet det går over og at det også i depresjonen er mange pusterom. Grunnstemninga mi kan være i depresjon, men jeg kan både få latterkrampe, være glad, engasjert og initiativrik likevel. Det er ingenting som er svart-hvitt. Jeg kan i perioder svinge mellom depresjon, «normaltilstand» og hypomani fra dag til dag.

Det er tøft å leve med bipolar 2. Jeg kan ikke late som annet. Men det er dette som er livet mitt. Det er dette jeg går og bærer på, dette jeg er vant til. Diagnosen hindrer meg ikke i å være ei god mor. Jeg har flere gode venner og en familie som er med meg på reisen gjennom lærerike erfaringer. Og jeg har en stor kampvilje. Å skulle gi meg over til håpløshet er ikke et alternativ.

Kampviljen har ført meg inn i politikken. Jeg er så priviligert at jeg får være folkevalgt. Det mestrer jeg ved å balansere engasjementet og presset jeg legger på meg selv. I tillegg behandler heldigvis mine politiske kolleger meg som en vanlig person – som jeg jo er. I et demokrati må de folkevalgte gjenspeile befolkninga. Da hadde det vært svært uheldig om en psykiatrisk diagnose skulle diskvalifisere noen fra politisk arbeid. Jeg er glad jeg har funnet min plass, og at jeg møtes med respekt.

Husk på at jeg ikke er spesiell. Omtrent halvparten av den norske befolkning vil rammes av en psykisk lidelse i løpet av livet. Det er derfor det er så viktig for meg å være åpen. Jeg er jo bare en av mange! Det er altså ikke så usannsynlig at den du spør om dagen til, egentlig har det ganske vanskelig. Jeg har ofte tatt en liten debatt med meg selv om hvor ærlig og utfyllende jeg skal svare når folk spør hvordan jeg har det, og det har krevd litt prøving og feiling å finne ut av hva som funker. Men helt ærlig: det er veldig sjelden jeg faktisk svarer at jeg har det vondt når jeg er i en tøff periode. Det føles som om jeg er til bry hvis jeg liksom begynner å lempe problemene mine på folk.

Dersom vi skal klare å skape et åpnere samfunn og gjøre en forskjell for de som sliter, krever det en innsats. Hvis vi virkelig vil vite hvordan folk har det, må vi sørge for at det føles trygt å fortelle. Det må være verdt det! Derfor er det essensielt at vi har åpne sinn og viser at vi bryr oss på ekte.

Mikrobiografier

Jeg har starta et veldig morsomt nytt prosjekt: instaprofilen @kjaptoppsummert, hvor jeg legger ut små innblikk i ulike folks liv. En slags digital versjon av å sitte på en benk, titte på mennesker som går forbi og prøve å forestille seg hva slags liv de lever. Hurra for mangfoldet ❤ Blir kjempeglad for følgere!

Det er både gøy og utfordrende å skrive i et sånt format, men inspirasjonskilden er jo utømmelig. Jeg har noen regler for meg selv:

• Så bred representasjon som mulig
• Så realistisk som mulig
• Jeg skriver ikke stereotypier eller arketyper
• Jeg skal ikke bruke navn
• Jeg skal kun skrive noe om utseende hvis det er sentralt for å forstå personen
• Jeg skal kun beskrive, ikke dømme om livet jeg skriver er «bra» eller «dårlig»
• Jeg skal skrive stramt og rett fram, med liten bruk av lyriske virkemidler
• Jeg skal forsøke å overraske litt

Foreløpig hopper karakterene ut av hodet mitt, og det er en fascinerende prosess.

Pappa

«Hei! Du må våkne! Det begynner straks!» Pappa hvisker med oppspilt stemme, rister forsiktig i meg, jeg gnir meg i øynene, blunker, og ser rett inn i det glade ansiktet hans.

Det er midt på natta, jeg er ni år, og pappa og jeg har en plan. Jeg skal innvies. Det finnes noen hemmelige bobler i livet, bobler med farger og glede og magi, bobler man kan rømme inn i når man trenger det og vet veien.

Pappa skal ta med meg inn i ei boble med musikk og latter og galskap, ei boble som lyser opp den svarte natta.
Vi lister oss gjennom huset, kniser, hele verden sover utenom pappa og jeg. Jeg skal på skolen dagen etter, men noen opplevelser er viktigere enn skole. Pappa skrur på TVn.

Det er 30 år siden denne natta, 30 år siden pappa vekka meg midt på natta for å se Yellow Submarine på NRK. Det var som å få tilgang til en eksklusiv klubb, en intens, fascinerende verden som bare var vår. Han delte et eventyr med meg som satte avtrykk og fikk meg til å føle meg spesiell.

Pappa er ikke bare pappa, pappa er en person, og den natta føltes som en reise der han sa «dette er viktig i livet mitt, dette er en del av den jeg er, og nå lar jeg deg bli kjent med den delen». Livet ble større etterpå. Jeg ble større etterpå.

Benken

Vakker vårdag i mai, da jeg bodde i Trondheim for noen år siden.

Jeg har vært i sentrum, og er på vei hjem. Har egentlig en ganske dårlig dag, jeg er litt melankolsk, tenker på ting som har vært og som har forandra seg. Jeg velger den koseligste veien, den som går langs havna. Sola skinner, himmelen er knallblå. Det er varmt, skikkelig varmt, og jeg har på meg klær som jeg føler meg fin i.

Bortover langs havna står det flere benker. Jeg passerer et par som sitter tett omslynga, de ler, det er nok turister, jeg ser det av de praktiske klærne de har på. Og så tar de bilder. Hvis du tar bilder av havna i Trondheim er du sannsynligvis turist.

På en av benkene sitter det en alkoholiker i 50-åra. Han ser sliten ut, som… en alkoholiker. Jeg går litt fortere. Alkoholikeren sier «Er du trist?». Det får meg til å stoppe. Prøver han å sjekke meg opp? Er han en sånn ekkel, innpåsliten gubbe? Jeg ser på han, og ser at han er ikke sånn. Han ser at jeg er trist.

«Ja, jeg er litt trist. Jeg tenker på venner som kommer og går» svarer jeg.

«Jeg har krangla med venninna mi i dag, så jeg vet hvordan du føler deg. Kom og sett deg litt, da!» sier han, og klapper på benken ved siden av seg.

Jeg setter meg ved siden av han. Han ser snill ut. Vi prater sammen ei god stund. Han forteller om livet sitt, hvordan han har havna der, på benken. Vi snakker om at det er vanskelig, livet. Det fører oss ikke dit vi vil bestandig. Så ler vi, rister på hodet av oss selv.

«Hvis du ser meg i byen en dag må du komme bort og slå av en prat igjen. Jeg er stort sett i sentrum, enten her på benken eller i parken.» sier han.

Jeg lover han det. Så går jeg videre hjemover, og han sitter igjen på benken.

Jeg har aldri sett han siden.

Jeg savner meg selv

Av og til ser jeg på bilder av meg selv fra før jeg ble syk. For å huske på hvem jeg var. Hvem jeg er. Jeg studerer øynene for å se om smilet nådde helt fram til dem.

Det er rart å se bildene fra tida rett før sykdommen brøt ut. Å vite at jeg gikk rundt og gjorde helt normale ting, gikk på kafé, jobba, laga middag. Alt det mens jeg bar på så mye inni meg, så mye vondt som til slutt måtte komme ut.

Jeg savner Gro på bildene som om det var en nær venn jeg savna. Og det savnet nærer håp, for det har gitt meg motivasjon til å jobbe med meg selv. Finne tilbake til meg selv. Finne ut av meg selv.

Hvem er jeg uten jobb? Var alle årene med utdanning bortkasta? Hva gjør jeg nå?

De spørsmålene har kverna og kverna, og lenge følte jeg at jeg hadde forsvunnet helt, jeg klarte ikke å forestille meg en identitet uten jobb. Og så var jeg uendelig takknemlig for alt jeg rakk å gjøre før jeg ble syk.

I de årene jeg var helt utenfor arbeidslivet, lente jeg meg på den gode utdannelsen min og at jeg har oppnådd ting i livet, liksom. Den følelsen der.

Jeg har jo ikke alltid vært syk. Jeg har fått til mye, jeg var flink. Flink på skolen, flink til å studere, flink i vervene mine. Og det er det jeg skal tilbake til. Bli flink igjen.

Sånn tenkte jeg lenge. For hva er det folk spør hverandre om, når man treffes for første gang eller det er lenge siden sist? «Hva jobber du med?» «Hva studerer du?». Det tok meg mange år å takle de spørsmålene etter jeg forsvant ut av studier og arbeidsliv første gang. Det var flaut og vondt å ikke ha en jobb. Jeg øvde meg på hva jeg skulle svare.

Jeg har litt helseproblemer nå, men det går bedre og bedre, jeg skal snart tilbake i arbeid igjen.

Hvem er det som skal bestemme hvem jeg er, hva jeg er? Hvorfor følte jeg så sterkt at identiteten min lå i hva jeg jobba med? Og: hvorfor følte jeg at jeg var mindre verdt enn folk som er normalfungerende i arbeid? Og at det ikke fantes noe alternativ til å komme meg tilbake i det vanlige arbeidslivet igjen?

Comeback. Jeg skulle gjøre comeback. Det var et mantra for meg i mange år. Jeg sa det til behandleren, fastlegen, NAV.

Selvfølgelig skal jeg tilbake igjen, noe annet er uaktuelt. Jeg er jo ikke en sånn person som ikke jobber.

Jeg har hatt ganske mange behandlere siden jeg gikk til psykolog for første gang på videregående. 1999. Psykologer, psykiatere, psykiatriske sykepleiere, miljøarbeidere, psykomotoriske sykepleiere. Det er få av dem som har sagt at jeg «må» eller «ikke må» noe som helst. De behandlerne som har hjulpet meg aller best har gått veien sammen med meg: undra seg, reflektert, vært med på å veie for og imot, stilt spørsmål, kommet med forslag. «Hva skjer om du tenker sånn istedetfor sånn?». Sett meg, anerkjent følelsene mine.

Og gradvis, med god hjelp, har jeg klart å pakke meg selv ut, funnet fram til meg selv. Ikke «den nye» meg selv. Ikke «den forandrede» meg selv. Ikke «den psyke versjonen av» meg selv. Bare meg selv.

Ingen går gjennom livet uten å møte store eller små hendelser som former dem. På godt og vondt. Alle blir testa. Noen mer enn andre.

Jeg er en av dem som har mye å bearbeide. En av dem som til slutt har måttet innse at jeg ikke har kapasitet til en A4-jobb. Det er skikkelig dritt, og jeg kan fortsatt kjenne skam over at jeg ikke klarer ting som tidligere var en selvfølge. Men selv om jeg savner livet før sykdommen, og av og til føler at jeg har mista deler av meg selv, så er jeg her fremdeles. Jeg.

JEG ER FORTSATT MEG SELV.

Det er det nye mantraet. Jeg er fortsatt meg selv. Bare meg selv. Jeg trenger ikke gjøre comeback, fordi jeg aldri dro noe sted. Hun Gro på de gamle bildene er fortsatt her, hun har klart å ta fram det vonde hun bar på, og har funnet en ny retning.

Om smerten

Noen ganger er det best å bare sette seg ned og ta og føle på det. Når alt som skjer rundt meg og inne i meg blir for overveldende samler jeg det sammen og setter lys på det. Aleine. For meg selv, for min egen del.

Det kan komme over meg når jeg sitter og ser en film, for eksempel. Plutselig merker jeg at handlinga det siste kvarteret har gått meg hus forbi, og at det har ramla litt sammen inne i hodet mitt. Den brennende smerten svir i brystet.

Da setter jeg meg med hodet i hendene en liten stund, bøyer meg framover. Lukker øynene. Ser for meg at alt kaoset, all usikkerhet, alle bekymringer, all smerte, samles i ei lita gnistrende kule, lik ei klinkekule, som snurrer rundt og rundt og rundt og sender ut lysstråler, rundt kula er det helt mørkt. Kulas gnister lager fargebølger i mørket. Som flammer mot nattehimmelen.

Å sitte sammenkrøpet på den måten gjør at jeg føler meg trygg, og jeg forsøker å fokusere fullstendig på den gnistrende kula. Prøver å snu og vende på den til jeg har bedre kontroll på den, til svingningene og strålingene fra den er mer oversiktlige.

Alt kjennes mye sterkere i slike øyeblikk. Smertefølelsen blir helt rein, og for en stund er den alt som eksisterer.

Jeg må vie smerten full oppmerksomhet innimellom. Det meste av tida dytter jeg den vekk, prøver å distrahere meg vekk fra den. Derfor er det godt å bare gi seg hen, la alle tankene mine bli oppslukt av den gnistrende kula.

Polere den, raffinere den, gjøre den mektig. Slutte å kjempe imot. La den få ha overtaket en stund.

Og så bare la den være. Akseptere den, men løfte hodet, åpne øynene og kjenne at jeg omgis av en hel verden. Smerten, den gnistrende kula, har ikke hovedrollen i min verden.

Å fylle inn rammene

Det er lenge siden jeg har vært her nå. Lenger enn jeg trodde. Over tre år. I juli 2016 beskrev jeg livet mitt slik:

Det er lett for meg å definere den perioden jeg var syk. Men når ble jeg frisk? Der er overgangene så glidende at det er umulig å tidsfeste. Det er lenge siden jeg var syk. Men diagnosen er der fortsatt. Jeg har «bipolar 2 lidelse i remisjon» skreiv fastlegen min i et dokument. Det er greit. Det kan jeg leve med. Jeg lever faktisk veldig godt med det. Å ha «bipolar 2 lidelse i remisjon» gjør meg fullt rusta til å være mamma, kone, politiker, og å ha 100 % fast jobb. Jeg er normalfungerende.

Så gikk det et halvt år, og jeg skreiv et innlegg om en kropp som gikk til krig mot seg selv midt oppi det som skulle være et comeback etter seks år utenfor vanlig arbeidsliv:

Jeg vil ikke gå i detaljer på hvordan det utvikla seg, men jeg jobba, prøvde 50 %, 20 %, 10 %. Symptomene ble verre. Så kom det noen blodprøvesvar. Du har en form for revmatisme, sa legen. Smertene eskalerte. Influensasmerter, som 40 i feber 24/7. 100 % sykmeldt. Videre til revmatolog. Blodprøvene viser helt tydelig at du har en autoimmun kronisk sykdom. Kronisk. Autoimmun. Mest sannsynlig revmatoid artritt. Leddgikt. Kroppen min er i krig. Mot seg selv. Det er ingenting jeg kunne gjort for å forhindre sykdommen i å bryte ut, ingen behandling å få før jeg har en endelig diagnose. Der er jeg nå. Midt inne i comebacket mitt har jeg fått en kronisk autoimmun sykdom.

Og så, i bloggens siste innlegg fra april 2017 skriver jeg at jeg har fått diagnosen revmatoid artritt. Etter det har det vært stille her. Men det har ikke vært stille i livet. Tvert imot. Det har vært så lite stille at det har vært vanskelig å skrive.

Nå skjønner jeg at jeg trenger skrivinga. De siste par månedene har jeg vært gjennom en prosess som har åpna meg opp og gjort meg mindre nummen. Jeg har blitt med i ei fantastisk kreativ frigjøringsgruppe som har løsna mange propper, og nå er det mye som vil ut. Jeg tror ikke lenger at jeg finner roen ved å holde ting inni meg. Jeg tror jeg må fortelle.

Noen måneder etter siste blogginnlegg døde mamma. 24. september 2017. Hjerteinfarkt. Sjokk. Hun ble 61 år. Livet er urettferdig. Mamma sa ofte det til meg. Så ble plutselig hun utsatt for den grusomste urettferdigheten. Hun var jo ikke ferdig, hun. Hun var sprek og engasjert og hadde så mye omsorg. Men plutselig fantes hun ikke mer. Det er et stort hull i livet mitt der mamma skulle vært.

Hverdagen min ble endevendt, eller, ingenting kjentes som hverdag lenger, alt var unntak, og i samme åndedrag ble jeg skilt. Restart, tid for oppbygging og omstrukturering. Jeg hadde så mye å ordne, så mye liv å leve. Livet mitt skulle ikke bare være sånn helt ok mer, jeg hadde ingen tid å miste, jeg skulle ikke la meg hindre av leddgikta, jeg skulle si JA, JA, JA til opplevelser som kom vandrende.

Jeg la store planer. Og skjønte ikke at hjernen hadde takla alle disse omveltningene ved å bli hypoman, og at jeg burde ha brukt litt tid på å lande, istedetfor bare å fly avsted.

Etter hypomani kommer kræsj. Sorg, traumer og flere måneder med et overarbeida hode endte i full stopp. Depresjon. Jeg forsvant ned i dypet. Leddgikta ble verre. Jeg klarte ikke å være i arbeid mer, måtte ta permisjon fra tillitsverv. Heldigvis har jeg jobba meg opp fra alvorlig depresjon før. Jeg visste at det var mulig. Visste at jeg måtte jobbe hardt og målbevisst, med profesjonell hjelp. Og være tålmodig. Veldig tålmodig. Ikke forvente snarveier. Nøysommelig bygge meg opp.

Det var bare å øve, øve, øve på å bruke verktøyene jeg hadde lært for mange år siden, da jeg var syk den første gangen. Jeg hadde blitt rusten, det var så lenge siden jeg brukte dem sist. Men jeg hadde den aller beste motivasjonen: sønnen min. En stund var jeg fast bestemt på å komme meg tilbake til normalt arbeid igjen, men jeg skjønte til slutt at det ikke gikk. Det var vondt, men viktig, å erkjenne det. Gradvis, sakte, men sikkert, og med hjelp fra familie, venner, og støttespillere i helsevesenet og NAV, fant jeg fram til det som er de nye rammene for mitt liv.

Jeg kunne valgt å se på disse rammene som begrensninger. Både leddgikta og psyken skaper uforutsigbarhet og tapper meg for energi i perioder. Men det er bare å innse at verken bitterhet eller frustrasjon gjør at det livet jeg faktisk har blir lettere å leve. Da er det mer konstruktivt å se på rammene, hvordan de ser ut og hva det går an å putte inn i dem.

Det er så mye jeg ikke har mista. Flere arenaer i livet som gir meg mye – og der jeg virkelig kan bidra. Jeg har sønnen min, som er den kuleste, lureste gledessprederen jeg kjenner. Jeg har pappa og kjæresten hans, søstrene mine og deres familier, ei fin slekt. Jeg har mange gode venner.

Jeg kan ikke lenger ha en A4-jobb, men jeg går på forfatterskole og skrivekurs. Livet mitt blir mer og mer fylt med skriving i mange slags former, og jeg håper å etter hvert kunne bruke skrivinga til noe som gir litt inntekt. I januar i fjor var jeg tilbake i lokalpolitikken, og det å kunne få utløp for samfunnsengasjementet mitt betyr mye. Veldig mye. I stedet for å brenne inne med meningene mine har jeg betydningsfulle fora hvor jeg kan si ifra – og gjøre en forskjell.

Det er nok i stor grad politikken som har fått meg til å skjønne at jeg må være åpen om hvordan det er å leve med en psykiatrisk diagnose. Som folkevalgt kjemper jeg for mangfold, menneskerettigheter, likestilling, for at det skal være plass for alle. For at alle skal bli møtt med respekt. For å fjerne tabuer og fordommer. Jeg tror jeg også må ta kampen for min egen selvrespekt. Klare å stå for den jeg er.

Etter mye hard jobbing med meg selv har jeg begynt å løsne på den usynlige rustningen jeg har brukt for å beskytte meg. Når man stenger ting inne, så stenger man også ting ute. Nå når jeg klarer å åpne meg opp, får jeg også mye mer tilbake.

Dette er mitt liv.

Nytt liv

Det gikk plutselig opp for meg at jeg ikke har oppdatert bloggen etter det forrige innlegget, der alt var veldig usikkert. 

Nå har jeg endelig fått diagnose, og har starta behandling. Jeg har, som vi mistenkte, seropositiv revmatoid artritt, dvs leddgikt. Etter denne lange ventetida er det godt å få visshet, selv om en kronisk sykdom ikke er noe å rope hurra for. Nå skal jeg ihvertfall få god behandling, og revmatologen er positiv til at dette skal utvikle seg bra. Endelig skal det gå framover igjen! Det er en ny hverdag der jeg må sette sprøyte på meg selv en gang i uka, og det tar en god stund før cellegifta får effekt – men etter enda en stund med tålmodighet vil jeg forhåpentligvis få en tilnærma symptomfri tilværelse. Etter så lang tid med venting, smerter og fatigue er det nesten rart å tenke at jeg skal kunne leve normalt igjen – men det blir ubeskrivelig godt når jeg endelig kommer dit.

Time to spill it

I april 2016 fikk jeg drømmejobben. Jeg var overlykkelig, og endelig endelig endelig var jeg tilbake igjen. Min bipolar har vært stabil og under god kontroll i flere år nå, jeg måtte bare komme meg etter et slitsomt svangerskap, nyte fødselspermisjonen og så var jeg der. Normalfungerende igjen! Jeg hadde allerede vært politisk aktiv i ett år, hadde flere verv, og så fikk jeg faktisk den jobben i hjemkommunen min. Alt falt på plass. Det var mitt comeback!

Jeg elsker jobben min. Jeg jobber med noe av det jeg brenner mest for, flyktninger. Arbeidsoppgavene er varierte, jeg møter mange spennende mennesker, lærer utrolig mye og får virkelig bruke ressursene og erfaringene mine. For godt til å være sant, vet du.

Så ble jeg syk. Fysisk. Flere og flere symptomer. Det starta bare et par måneder etter jeg ble ansatt. Det hang ikke på greip. Smerter i skuldrene, håndleddsbetennelse, mageproblemer. Skal bare være sykmeldt i et par uker, så blir det bra. 

Jeg vil ikke gå i detaljer på hvordan det utvikla seg, men jeg jobba, prøvde 50 %, 20 %, 10 %. Symptomene ble verre. Så kom det noen blodprøvesvar. Du har en form for revmatisme, sa legen. Smertene eskalerte. Influensasmerter, som 40 i feber 24/7. 100 % sykmeldt. Videre til revmatolog. Blodprøvene viser helt tydelig at du har en autoimmun kronisk sykdom. Kronisk. Autoimmun. Mest sannsynlig revmatoid artritt. Leddgikt. Kroppen min er i krig. Mot seg selv. Det er ingenting jeg kunne gjort for å forhindre sykdommen i å bryte ut, ingen behandling å få før jeg har en endelig diagnose.

Der er jeg nå. Midt inne i comebacket mitt har jeg fått en kronisk autoimmun sykdom. Nå skal jeg utredes, vi må eliminere sykdommer og finne objektive symptomer som møter diagnosekriteriene til mest sannsynlig revmatoid artritt. Eller noe annet. Jeg kommer til å få god behandling for det som feiler meg. Jeg må bare vente på diagnosen først.

Jeg har kjempa meg gjennom verre ting før. Jeg har en fantastisk jobb jeg skal tilbake til. Nå skal jeg bare stå i det, være tålmodig, dra på undersøkelser, ta blodprøver.

Finne fine små ting i hverdagen min. Tenke på hvordan det blir når jeg endelig er tilbake på jobb, igjen.